Filosofi, vel :)

Filosofi:

I kapittelet «Filosofi» har vi lest mye om filosofi og filosofiske problemstillinger. Forståelig nok. Men hva er så et filosofisk spørsmål? Akkurat det står det faktisk noe om i RLE-boka. Det passet jo fint :)

Betydningen av ordet «filosofi» er opphavelig «kjærlighet til visdom». Men hvilken visdom er det snakk om? Det gjelder en søken og leting etter svar på spørsmål som:

Hva er sannhet, virkelig, hva er det gode, og hva er rett og galt.

Dette er typiske filosofiske spørsmål. De skiller seg fra spørsmål som:

"Øker røyking risikoen for kreft?"

"Hvor mange mennesker ble født i Norge i fjor?"

Slike spørsmål kan man svare på empirisk, det vil si at en samler inn data/informasjon om et emne og svarer utifra denne. En ønsker å undersøke den virkeligheten vi kan kjenne.

Filosofi og vitenskap skiller altså på punktet om problemstillinger.

Eit filosofisk spørsmål er kort fortalt et spørsmål der en undersøker noe en ikke kan finne svar på ved sikker vitenskap, men heller ved bruk av fornuft og tankar. Noe en ikke kan bevise rent empirisk.

Og da kommer vi inn på noe jeg leste om i en bok i går: Hvordan kan man faktisk bevise noe som helst?

Lao-Tse, en kinesisk filosof illustrerte det slik: "Hvis jeg når jeg sover er en mann som drømmer at jeg er en sommerfugl, hvordan vet jeg når jeg er våken at jeg ikke er en sommerfugl som drømmer at jeg er en mann?" Svaret er nok det at...det vet vi ikke. Du kan faktisk ikke bevise det. En god del av oss RLE-bloggere har nevnt det velkjente sitatet "Cogito ergo sum", "Jeg tenker, altså er jeg". Og dette, problemstillingen om det er mulig å bevise ens egen eksistens, er et veldig typisk emne å jobbe med for filosofi-studenter på universiteter rundt omkring i verden. Men alle som en oppdager det samme:

Man kan faktisk ikke bevise ens egen eksistens. Ingen andre sin heller, for den saks skyld. Men dersom man ikke kan leve livet på grunnlag av bevis, hvordan kan man da bestemme seg for å stole på noe som helst?Når du setter deg ned på en stol for å lese at du har glemt å poste RLE-blogginnlegget ditt i tide, er det heller et skritt i tro på rimelige bevis. Den så stabil ut, materialet virket solid nok, men fakta er at du ikke kunne bevise det før du faktisk satte deg ned på stolen.

Men det virker ikke så rimelig å skulle kreve overveldende bevis for at hver eneste handling man gjør skal være trygg. Da ville vi jo bare bli sittende hele dagen lang i taushet og vifte med pekefingeren. Slik som filosofen Cratulus, han sverget på at han aldri ville si noe han ikke var hundre prosent sikker på var sannheten. Slikt kan en fort bli stum av.

Selv om ingen kan legge frem absolutte bevis på noe som helst, kan man derimot vise til overveldende bevisbyrde. Dette omhandler ikke kun enkeltstående, rimelige bevis, men en hel sammenheng, inkludert egne erfaringer, som gjør det lettere og mer troverdig å stole på at noe er sannhet. Dersom noen krever at du skal bevise noe for dem, kan du faktisk ikke det. Men(og det er nok dette de egentlig spør etter): Man kan vise til rimelige bevis. Og du kan vise til egne og andre menneskers personlige erfaringer. Men fortsatt kan du ikke overbevise dette mennesket helt.For å bli helt overbevist om noe, trenger man å tørre å satse på de rimelige bevisene og de personlige erfaringene, og deretter satse på at dette er trygt å stole på. For å ta eksempelet om stolen, om det er trygt å sette seg på den:

Man må se på de objektive bevisene for å vurdere troverdigheten til det man lurer på om man skal stole på, og det vil være tilrådelig å høre hva andre har å si om hva som vil skje når man setter seg ned. Men til syvende og sist kommer det frem til et punkt da man er nødt til å sette seg ned selv.

Den siste uka har det vært mye snakk om "Big Bang-prosjektet" i Sveits. Om det e noen som ikke kjenne t detta så sjekk ut her:
Leste idag Oddbjørn sitt innlegg der han blant anna skrive at det ikke e heilt utenkelig at det fins ei guddommeleg kraft bak både Big Bang og evolusjonsteorien. Og det va ein fin link inn t d eg ville si. Det e ikke nødvendigvis sånn at vitenskap og religiøs tro kræsje med kverandre. Har lest litt i ei bok som hette "Tro og vitenskap", som bla. Bjørn Are Davidsen e medforfattar av. Jepp, det e han som komme hit t skulen nå snart, og ut ifra det eg har lest i den boka, så har eg lyst t å høra mer av d han har å si.
Anyways, kan ofta virka som om det e slik at om du tror på vitenskapen så kan du ikke ha en religiøs tro. Men eg tror ikke det alltid nødvendigvis må væra sånn. Kanskje vitenskap og religiøs tro faktisk samsvare ganske bra? Detta vil eg vertfall skriva om seinare, blei jo ikke så mye nå. Men eg føle helst for å køya nå. Så: mer om dette senere :)

Det store spørsmålet som så mange har stilt seg nå: Kva er religion? Vel, ikke så sikker på om det går an å sette ein heilt konkret definisjon på religion, gitt. Det som virke greiare da, e å finna visse kjennetegn som ein kan bruka for å lettare gjenkjenna ka ein religion e. Det e mange som har skrive om detta i bloggane sine, og eg finne mye eg e veldig enig i. Å tro på ein religion kreve, som sagt: Tro. Det handle om at ein tror at det fins noe/noen større. Du tror på ein Gud, du kan ikke bevisa at Gud fins, og du kan heller ikke motbevisa det. Så eg trur ein religion e ei tro på noe ein ikke kan bevisa/motbevisa, og som ligge utenfor vanlig tankegang.
Mye ein kan si om ka religion e, ka som kjennetegner det, osv, men akkurat nå så ville eg bare si at eg e ganske enig med de som sier at å tro e heilt sentralt i en religion. Og så kom eg på det at tro og tillit e litt i samme gata. Og for å ta det et steg videre, så kan ein si at det å tro handle om å ha tillit.

Du kan tro på Gud, men det betyr ikke alltid at du har tillit til din Gud.
Komme sikkert t å skriva mer om detta, men ikke akkurat nå :)

Første innlegg!

Nå har eg laga meg religionsblogg :D
Snakkes!